How to make campinglife enjoyable

Earlier this summer I spent one week in Sweeden in a tent. A fabulous week, actually, but I spent almost a week at home preparing for the big event.

One morning I woke up with a bright idea. Somewhere in the shed in the backyard I knew I had an old campingtable and I reasoned it must be very rusty and ready for an extreme makeover. Overwhelmed by a rare urge to redecorate this table I got out of bed and begun searching for it, bought varnish and some decoupage remedies.

After I had sprayed on the purpurcolored varnish I cut out the flowers with my Quickutz tool I glued them on with decoupageglue and finally sprayed the whole thing with blank varnish it was finished. A very easy and uncomplicated redecoration, but quite time-demanding. I think I have 6 layers of varnish alltogether.

Unfortunately I forgot to take any before pictures, but here are some photos of the result:
Nice, isn't it?

Carpe Diem

Det er ikke mye å gripe og gjøre noe utav for tiden. Dagene er usedvanlig hektiske. Det hjelper ikke at man i Afrika snakker om at tiden kommer, i stedet for at den går. Den kommer - i lynets hastighet og svisjer forbi meg og er borte, som et fragment i et uendelig stort univers. Jeg er ern travel maur i min lille tue. Vandrer mellom seng, bil, barnehage, jobb, barnehage, middag, seng. Et sted innimellom den geografiske forflytningen retter jeg stiler og oppgaver, setter karakterer og skriver rapporter. Så prøver jeg å overholde en rekke frister og motivere elevene for eksamen, være en effektiv barneoppdrager og kjærlig mor.

Kjærlig hustru og plettfritt hus er ca fraværende. Å komme i de samme klærne på jobb to dager på rad fordi jeg ikke har hatt tid til å vaske tøy er heller ikke særlig oppmuntrende. Et sted langt framme ligger sommerferien og blinker fristende. Da skal livet gripes, leves og formes...
Bare føtter i duggfriskt gress, bed som skal omformes til flotte, innbydende blomsterhav...Morgenkaffe på trammen....

Likevel bærer hildringen en formørkelse med seg. Det er dagen i dag som er livet. Det er nået jeg vet at jeg har. Det er nå jeg eier livet!

Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle gripe det!

Stort og Smått

Tidlig i høst startet våre nye naboer å bygge hus på den tilgrensende tomten til oss. Vi har betraktet byggeprosessen fra sidelinjen og moret oss stort over arbeidsantrekket: nystrøket skjorte og arbeidshansker.

Nå er tiden inne for innflytning. Kasse på kasse, pose for pose og gjenstand for gjenstand blir båret inn i huset av de samme skjortekledde. Kanskje en ny dresskode for flyttebyråene?