Carpe Diem

Det er ikke mye å gripe og gjøre noe utav for tiden. Dagene er usedvanlig hektiske. Det hjelper ikke at man i Afrika snakker om at tiden kommer, i stedet for at den går. Den kommer - i lynets hastighet og svisjer forbi meg og er borte, som et fragment i et uendelig stort univers. Jeg er ern travel maur i min lille tue. Vandrer mellom seng, bil, barnehage, jobb, barnehage, middag, seng. Et sted innimellom den geografiske forflytningen retter jeg stiler og oppgaver, setter karakterer og skriver rapporter. Så prøver jeg å overholde en rekke frister og motivere elevene for eksamen, være en effektiv barneoppdrager og kjærlig mor.

Kjærlig hustru og plettfritt hus er ca fraværende. Å komme i de samme klærne på jobb to dager på rad fordi jeg ikke har hatt tid til å vaske tøy er heller ikke særlig oppmuntrende. Et sted langt framme ligger sommerferien og blinker fristende. Da skal livet gripes, leves og formes...
Bare føtter i duggfriskt gress, bed som skal omformes til flotte, innbydende blomsterhav...Morgenkaffe på trammen....

Likevel bærer hildringen en formørkelse med seg. Det er dagen i dag som er livet. Det er nået jeg vet at jeg har. Det er nå jeg eier livet!

Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle gripe det!